Norge i mellomkrigstiden

Den norske økonomien hadde vokst under første verdenskrig. På grunn av den økte etterspørselen av varer og ressurser så fikk bønder og fiskere svært gode priser for det de produserte. Dette førte til at vanlige bønder og fiskere fikk bedre råd. Det mange gjorde da var å oppgradere bedriften sin ved å skaffe seg nye båter og nytt utstyr. 

På grunn av den økte skipsfarten så ble folk som hadde aksjer innenfor shipping rike. Men det var kun et fåtall mennesker i Norge som levde det gode liv. Prisene på varer i Norge steg, mens lønningene sto stille. I tillegg så økte arbeidsledigheten.

En utløsende faktor for dette var Norges Banks gjeninnføring av gullstandard for krona. Dette var en vanlig internasjonal pengepolitikk i Europa fra 1870-årene til 1. verdenskrig.
Det går ut på at lands valuta var bundet til en viss verdi i gull. På denne tiden kunne man også innløse pengesedler i gull. 1 NOK tilsvarte 0.40323 gram gull. Mange land trykte mer pengesedler enn de hadde dekning for i gull. Stor etterspørsel og mye penger i omløp i samfunnet utløste inflasjon.
Det ble innført en såkalt parikurs, som betyr at gullstandarden ble gjeninnført i 1920-årene. Krona skulle drives opp til den gamle gullverdien. Dette kalles paripolitikken.

Arbeidsløsheten i begynnelsen 1920-årene førte til endeløse køer av menn foran arbeidsformidlingskontorer og suppekjøkkener. Det virket som om demokratiet og markedsøkonomien sto på sammenbruddets rand. 

Det norske Arbeiderpartiet brukte modellen til den nye sovjetstaten. Da partiprogrammet ble vedtatt i 1918 så man tydelig at den var inspirert av det som hadde skjedd i Petrograd og Moskva. Der hadde arbeiderne tatt makta og inngått ett samarbeid for å omforme samfunn og økonomi. Arbeiderpartiet så på dette som en løsning.
I 1919 meldte Arbeiderpartiet seg inn i den kommunistiske internasjonalen, forkortet Komintern som var dannet av Lenin i 1919. 

Alle partier som var med i Komintern måtte følge alle regler og holdninger som ble satt av Lenin.

En viktig årsak til Arbeiderpartiets framgang var drahjelp fra fagbevegelsen. Etter at etterspørselen fra utlandet for norske varer falt så prøvde arbeidsgiverne å dekke inntektstapet. Måten de gjorde dette på var å skjære ned på lønningene. Dette førte til streik. Da innførte arbeidsgiverne lockout, det betyr at de ansatte ikke fikk lov til å arbeide. For å holde produksjonen i gang så fikk streikebrytere arbeide. Det var uorganiserte arbeidere som godtok de lave lønningene.

De fleste arbeiderne som streiket kunne ikke klare seg lenge siden de hadde lite penger. Da måtte de organisere seg for å klare å stå imot lønnsnedslag og oppsigelser. LO kunne støtte ved å gi en liten økonomisk støtte. Antall medlemmer i LO økte rask, det samme gjaldt medlemsmassen til Arbeiderpartiet.